Filmanmeldelse: National Treasure: Book of secrets
January 21st, 2008 Posted in Filmanmeldelse
Forutsigbart super-overdrevet tulle-eventyr
Skal du se årets dårligste film må du skynde deg på kino i disse dager. National Treasure: Book og secrets er en katastrofe av en film, sponset av Motorola, Mercedes, MSN og Apple. Maken til forutsigbarhet, klisjeer og mangel på fantasi skal man lete lenge etter. Den er like tullete som tittelen på denne anmeldelsen.
En savnet side fra John Wilkes Booths (Abraham Lincolns drapsmann) dagbok kommer til overflaten, noe som fører til at Bens (Nicolas Cage) tippoldefar blir innblandet i Lincolns død. Fast bestemt på å bevise sin families uskyld legger Ben nok en gang ut på en heseblesende skattejakt rundt om i verden med sine venner. Men… (hold deg fast) de er ikke alene!
Kjedelig
”National Treasure: Book of secrets” er, tross sine ”Bruckheimer-moments”, et gjesp av en film. Når man blir usikker på om det faktisk er en ny film man ser, og ikke den første som går i reprise, synes jeg manusforfatterne gjør en dårlig jobb. Actionsekvensene er greie nok, men det finnes ingen nytenkning, og det blir aldri spesielt spennende. Filmen er full av logiske brister og selve plottet klarer aldri å feste seg. Det hjelper lite når også skuespillerne er slappe og gjør en middelmådig jobb. Jeg var tidligere en stor fan av Nicolas Cage, men det var før alle hans halvdårlige roller som amerikansk helt.
Eget språk
Dialogen i filmen er et kapittel for seg selv. Det er selvsagt ingen banning eller drittslenging i og med at Disney er utgiver, men humor er det dessverre nok av. Det virker som om karakterene har sitt eget språk, basert på ”one-linere”. De slenger rundt seg med små vitser i ett kjør, selv om de ser døden i hvitøyet, noe som er relativt ofte. Når vitsene i tillegg ikke er morsomme, blir det en pinelig affære. Den obligatoriske ”artige” sidekicken Riley Poole er like morsom som en rusten lyktestolpe, og til å være datanerd er han stokk dum. Produsentene Jerry Bruckheimer og Jon Turteltaub toppet det hele ved å avslutte med en så idiotisk scene at jeg fysisk ble rød i ansiktet. Jeg skal ikke si mer enn at det inkluderer sidekicken Poole, hans nye Ferrari og forskjellen på revers og 1. gir.
Nye produsenter
Til den opplagte oppfølgeren håper jeg produsentene kan byttes ut med litt yngre og friskere blod. Actionscenene og eventyrfaktorene er der, men pakket inn i en grusom emballasje. Disney har jo sine retningslinjer som må følges, og da forsvinner blod, banning, sex og vold. Slikt sett har man i National Treasure: BoS en fin film for barn og ungdomsskole-kids på dobbel-date. For alle andre en det 3 timer med plage.
Balubafaktor: 2
Mikke