Filmanmeldelse: O’ Horten
January 2nd, 2008 Posted in Filmanmeldelse
Odd Horten har vært lokfører på Bergensbanen i en mannsalder. Hen elsker jobben, og livet har blitt en rutine. Nå skal han pensjoneres og blir derfor hedret av kolleger. Kvelden ender med fest og Odd forsover seg for første gang. Dette resulterer i at han går glipp av sin siste tur som lokfører. Nå står han igjen på perrongen uten noen rutetabell og faste stoppesteder å følge.
Hva er meningen med livet nå?
Regissør Bent Hamer gav oss ”Salmer fra kjøkkenet” i 2003. En liten snodig film som fortalte om en eldre manns trygge og rutinebaserte hverdag som blir brutt da noe ukjent kommer inn i livet. Vi ser mye av det samme i O’ Horten. Odd har levd for jobben sin i mange år, og vet ikke om noe annet. Da den trygge hverdagen brutalt blir revet bort, står han på bar bakke og vet ikke helt hva han skal ta seg til. Filmen går med til å bli kjent med hovedpersonen og hvordan han prøver å finne en ny mening med tilværelsen.
Gamle ringrever
Hamer viser en tydelig fascinasjon for gamle mennesker i gamle hus. Det moderne blir fremstilt som rotete og kaldt, og Odd Horten trives best i sin egen leilighet eller i førerhuset på et lokomotiv. Vi møter mange gode skuespillere som har vært lenge i gamet og gjør en strålende jobb. Lars Øyno er fabelaktig i rollen som Odd Horten. Vi møter også Bjørn Floberg , Morten Rudå, Espen Skjønberg, Bjarte Hjelmeland og Trond-Viggo Torgersen.
Langsom film
O’ Horten er, som Salmer fra kjøkkenet, ikke for de utålmodige. Man skal bli kjent med hovedpersonen og hans nye tomhet. Dette klarer Hamer fint, uten at den blir fult så rar og lang som hans foregående film. Publikum skal bli kjent med Horten og den tomheten han nå føler, og det tar litt tid. Det er en koselig og spesiell historie som fortelles via mange interessante og fargerike personer.
Jeg var usikker på hva jeg mente om filmen på vei hjem fra kinoen. Tempoet var kanskje i sakteste laget, og det var litt mye merkelig som skjedde, men jeg har tatt meg selv i å tenke på filmen flere ganger i etterkant. Jeg tenker på karakterene og enkelte av scenene. Det er et tegn på at filmen har festet seg og fått meg til å undre. Hvis man liker norske filmer, spesielt de litt sære og med godt skuespill er det nok den beste norske filmen i 2007.
Balubafaktor: 4
Mikke